Lov om kommunehelsetjenesten § 2-1 pålegger kommunen å gi enhver ”nødvendig helsehjelp i den kommunen der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg”.
Denne bestemmelsen omfatter både hjemmesykepleien og sykehjem.
Lov om sosiale tjenester § 4-3 bestemmer at ”Den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d. Den som kvalifiserer til sykehjemsplass skal ha den uten unødvendig opphold.
Unnlater kommunen å gi slik hjelp er det rettsstridig og kan føre til straffeansvar og derfor vil jeg anmode pårørende og anmelde slike saker og få prøvet saken for domstolen.
I 2007, under valgkampen ble det offentlig gjort skandaløse tilstander på sykehjem og i hjemmehjelp tjenesten. Det var eldre mennesker som ble plassert på badet, lagerrom sammen med gammel julepynt og i korridorer på syke og aldershjem. Eldre og pleietrengende dreit i buksa og måtte vente i flere timer på en hjemmehjelp så vedkommende kunne få skiftet og vasket seg og sterkt pleietrengende måtte dele rom med senil demente pasienter.
Skandale ble det kaldt den gangen og dette skulle forbedres ble det utalt både fra sentralt hold og kommunalt hold.
Jeg foreslo den gang i 2007at det skulle opprettes et oppsøkende eldreombud i hver kommune eller at to mindre kommuner slo seg sammen om en stilling og dette ble også diskutert i media og flere kommuner sa seg intresert i ordningen men det kom ingen penge støtte fra det offentlige. Noen kommuner opprettet allikevel en ordning med en bruker/eldre ombud og det ble opprettet en stilling hos Pasient ombudet i fylkene.
Nå er det kommunevalg om ett år og det viser seg at de ikke er noen endring i eldreomsorgen her i landet. Folk på noen og nitti år og som har levd sammen i 69 år må hjerteskjærende skilles fra hverandre fordi kona får plass på sykehjem men ikke mannen da han ikke er syk og pleietrengende nok. På sine gamle dager så savner han å holde kona i hånda. I Trøndelag er det et eldre senter hvor nattevakten er erstattet med et overrislingsanlegg, dette har de lokale politikere bestemt for å spare penger.
De R/G ønsker full sykehjemsdekning fra 2015 (da er vel de R/G ute av regjeringskontorene) men problemet er jo hvor mange plasser er det behov for ? Det vet ingen fordi det ikke foreligger noe data i kommunene hva som er behovet og ingen venteliser.
I årene 2008 til 2009 er det registrert 69 færre sykehjemsplasser og i 2009 fikk kommunene en kraftig økning i pengeoverføringer fra regjeringen ble fasiten 41052 plasser ved syke og aldershjem som da er en økning på 25 plasser.
Velferdssamfunnet under de R/G råtner på rot viss de nå ikke lar staten overta ansvaret for de eldre og at kommunene får øremerket tilskudd til å opprette oppsøkende eldreombud.
Det er skammelig hvordan eldre og pleietrengende blir behandlet i Norge i dag!
Jan A Falla
Uavhengig
Opposisjonell
Varamedlem
Østfold Fylkesting.

I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.

Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.

II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.

Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.

Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.

III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom – om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.

Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen – som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!

Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.

IV – arbeidsplasser føres til utlandet
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp – og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.

Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” – og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.

Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden – fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd – av skattebetalernes penger – til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.

På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.

I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.

Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.

V – Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.

Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.

Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!

VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter – uavhengig av politiske farge – prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?

Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.

Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!

Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.

Hva mener du?

Endelig slapp katten ut av sekken – og AP har startet valgkampinnledningen for stortingsvalget 2013! Det satses åpenbart på å forberede det norske folk på skattesjokk etterhvert – og nå har oljefondet åpenbart ikke samme fokus lenger for å sikre velgeres velferd i tiden som kommer Jf
sakset fra E24 – NB! LO har åpenbart startet samkjøring igjen -

En rekke profilerte Ap-politikere tar nå til orde for å øke skattenivået for lønnsmottagere med høy inntekt fra 2013.

28. JULI: Partisekretær i Ap Raymond Johansen varsler høyere skatt for høytlønte.

– Betal din skatt med glede, sier Roar Flåthen, leder for 800.000 medlemmer i LO og medlem av Aps sentralstyre til VG.

Partisekretær i Ap Raymond Johansens utspill i VG i går om at folk må forberede seg på høyere skatter når eldrebølgen setter inn i 2017, har åpnet en flom av skattelyst i Ap.

LES OGSÅ: Varsler økt skatt

Men Ap-profilene VG har snakket med, åpner for en økning allerede om tre år, fra 2013.

Årstallene er avgjørende: Siden 2005 har Ap bundet seg til et løfte om å holde skattenivået for 2004. Løftet gjelder frem til 2013. Å holde det også ut over 2013, går ikke, mener Aps skattepolitiske talsmann, Thomas Breen.

– Jeg er ikke med på å si nå at vi heller ikke i neste periode kan gå ut over 2004-nivået. Det kan være argumenter om tre år som gjør det nødvendig å ta en ny skattedebatt, sier Breen til VG.

– Det skal svi

En skatteøkning uten å bryte 2004-løftet betinger at Ap programfester på sitt landsmøte i 2013 at de ønsker et nytt skattenivå i neste stortingsperiode

– Folk med høye inntekter bør bidra mer. Det svir ikke akkurat for folk som tjener over 600.000 kroner i Norge nå, sier leder i Sør-Trøndelag Ap, Eva Kristin Hansen til VG.

Hun mener Ap ikke bør være redd for å ta en skattediskusjon nå, men:

– Jeg er ikke for å øke skattene voldsomt. Folk som tjener opp til 300.000 og 400.000 kroner bør slippe økte skatter, sier Hansen.

Breen sier de store inntektene fra skatt vil komme ved å skattlegge lønnsinntekt hardere.

– De store inntektene får vi ved å øke skatten for middelklassen og høyere. Og vi kan vurdere å se på en prosentvis økning på inntektsskatten. Personlig mener jeg vi ved neste korsvei bør se på eiendomsskatten, sier Breen.

– Folk vil betale

Flere fylkesledere i Ap VG har snakket med, ønsker en ny skattedebatt foran valget i 2013.

– I møtet med eldrebølgen kan man kan enten øke inntektene gjennom skatt, eller senke utgiftene. Jeg har ikke hørt at noen vil bruke mindre penger på de eldre, sier Bente Elin Lilleøkseth i Hedmark Ap til VG.

Hun vil ikke forskuttere hva fylkespartiet mener om saken, i likhet med fylkeslederne i Akershus og Vest-Agder.

- Lavt skattetrykk

Men viljen til å betale skatt er til stede hos folk, tror LO-Flåthen.

– Sammenlignet med andre land er ikke skattetrykket i Norge spesielt høyt, sier Flåthen og legger til:

– Vi kan ikke fortsette å låse skattenivået i flere stortingsperioder. Jeg mener vi må ta en debatt opp mot stortingsvalget i 2013, som åpner for å øke skattenivået i neste stortingsperiode, hvis det er behov for det.

- Ingen grunn til å vente

Også Aps sentralstyremedlem Jan Davidsen sier til VG at han støtter en skattedebatt foran 2013. Det samme sier Fellesforbundets Arve Bakke, men under en forutsetning:

– Det må skje sammen med økt kostnadseffektivisering, både i privat og offentlig sektor. Vi kan ikke bare pøse på med penger uten å øke effektiviteten, sier Bakke til VG.

Forbundsleder for de statsansatte i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, beskriver uttalelsene til Raymond Johansen i VG i går «som det mest fornuftige som har kommet fra Ap på åtte år».

– Jeg ser ingen grunn til å vente med å fatte et slik vedtak. Det bør skje foran 2013-valget, sier Lilleheie, som er Ap-medlem.

– Det er helt nødvendig å øke det totale skattenivået i Norge i fremtiden, sier også Martin Henriksen, leder av AUF til VG.

Martin Kolberg, Raymond Johansens forgjenger som partisekretær i Ap, sier det er riktig at skattediskusjonen må tas frem mot 2013.

– Det er krevende å finansiere spesielt helse- og omsorgssektoren. Og det blir krevende å opprettholde universelle ordninger. Alt dette skal finansieres, men hvordan, vet jeg ikke, sier Kolberg til VG.

Mens den private velferden har økt jamt og trutt siden 2001, har den offentlige velferden stagnert, og dermed blitt dårligere. Den situasjonen har oppstått ved at mens private har oppnådd reallønnsvekst hvert år, har den offentlige økonomien blitt rammet av skattelettelser (Bondevik II-regjeringen), og i ettertid av skattefrysvedtaket 2004. På denne måten er det oppstått en ubalanse mellom offentlig og privat vekst!

Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 – 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..

Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.

Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.

Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).

Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.

Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).

Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.

Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;

- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.

Disse forslagene fortjener en debatt!

Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!

Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).

Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).

Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?

Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!

Nå er vi i gang igjen! Denne gangen føles det litt annerledes ettersom vi ikke oppter i skolesammenheng, slik som vi er vant med. Eller kanskje det er fordi vi allerede har begynt å øve litt. Det er vel ikke akkurat likt oss, tør vi påstå. Vi er nemlig ikke så flinke til å sette oss ned og faktisk øve på forhånd, det du har sett på scenen hittil har vært 10 % forhåndsøving og 90 % ren improvisasjon. Og en liten dose flaks. Men som sagt, nå er vi godt i gang og har begynt å glede oss til Ularm.

Vi skal gjøre et par – tre låter av Elton John. Det er ikke helt bestemt hvilke sanger det blir, eller hvor mange, men vi kan garantere at dere har hørt noen av dem før. Kanskje. Vi kan si så mye som at vi vurderer Your Song, Sorry Seems To Be the Hardest Word og Goodbye England’s Rose. Mer vet vi ikke selv.

Vi avslutter med å si ”god sommer alle sammen!”, så ses vi 13. august.

– Martin og Ingrid

Når folk betaler skatter og avgifter, er det ment at disse pengene skal gå med til å dekke de nødvendige offentlige fellesskapstjenester. Folk betaler ikke skatter og avgifter for at noen skal berike seg på disse pengene! Det ikke alltid at det blir slik. Generelt ser vi dessverre at det er en del som beriker seg urimelig mye på varer og tjenester de yter ovenfor det offentlige/ eller oppdrag de utfører på vegne av det offentlige. Denne grådighetskulturen (overprisingen) tapper kvaliteten på andre offentlige tjenester – og representerer sånn sett en form for snylting. Eller sagt mer konkret; Når private tar seg betalt utover hva som er et rimelig prisnivå – på tjenester hvor det offentlige betaler, så skjer det på bekostning av kvaliteten og innholdet på skole og utdanning, eldreomsorg, sykehus, infrastruktur (veier, jernbane, kraft, teletjenester) mv, mv.

Slike urimelig høye lønns- og prisfastsettingene bidrar til å undergrave standarden og kvaliteten på vårt velferdssamfunn! Hvor lenge skal norske skatte- og avgiftsbetalere finne seg i å bli utnyttet på denne måten?

Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke forstått dette!
I den senere tid er det avdekket at private barnehager, privat barnevern, privat eldreomsorg, private asylmottak tjener grovt (tar ut grovt med utbytte) på disse tjenestene. Når denne grådighetskulturen blir kritisert eller omtalt, rykker representanter fra Fremskrittspartiet straks ut med et kraftig forsvar av denne ukulturen, med omtrent sålydende budskap: ”Er det ikke lov å tjene penger i dette landet/ hvorfor skal ikke folk få tjene penger på å yte en tjeneste? Er vi på vei fra sosialisme til kommunisme og lignende”.

Har tillitsvalgte fra Fremskrittspartiet reflektert over hvordan dette samfunnet ville sett ut om alle skulle ta ut flere titalls millioner i utbytte for oppdrag for det offentlige? Er det noe rart om vi får mye offentlig fattigdom (svikt i eldreomsorg, dårlige veier osv,) med en slik utbyttebruk av skatte- og avgiftspengene?

Jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk slik etter hvert, at det er viktigere å fylle opp lommebøkene med skatte- og avgiftspenger fra det offentlige over til private rike personer, enn at vi får bedre veier, bedre skole, bedre eldreomsorg osv osv. I tillegg har Fremskrittspartiet og Høyre signalisert at de i tillegg vil innføre et system for utbygging av infrastruktur ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid) – for ytterligere å forsterke denne trenden! Offentlig privat samarbeid kan sammenlignes med kjøp av varer på avbetaling – med andre ord – meget dyrt og ofte med dårlig kvalitet, og hvor private sitter igjen med store fortjenester!

For alle de som har studert Fremskrittspartiets partiprogram, Fremskrittspartiet forslag fremsatt i Stortinget, Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og stemmegivninger i Stortinget, så vil man se at det nærmeste vi kommer faktisk utøvelse av Fremskrittspartipolitikk i Europa, var den politikken som ble ført på Island før landets finanskollaps.

Vi ser også hvordan det endte i USA med tilsvarende markedsliberalistisk politikk som det Fremskrittspartiet har til hensikt å føre – jeg sikter da til finanskrisen i 2008 som ennå ikke har stabilisert seg! Hvem må betale regningen når det går galt – jo, det er skattebetalerne. Samtidig ser at finanseliten hver gang greier å flytte pengene sine i tide til nye steder og slipper stort sett unna krisene?
Da det holdt på å gå riktig så galt med bankvesenet her i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, måtte også skattebetalere og lånekunder ”blø” for å redde bankene.

Fremskrittspartipolitikk viser seg gang på gang i praksis å være det samme som ”samfunnssabotasje”! Vi bør lære av historien. Og Høyre ligger ikke så langt etter på dette området de heller både ideologisk og i praktisk politikk. Nyliberalistisk politikk sitter godt forankret.

Private barnehager
Under diskusjonen om private eller offentlige barnehager (eller begge deler) før forrige Stortingsvalg, ble det frem hevet fra flere i Fremskrittspartiet og Høyre at de private skulle levere både billigere og bedre barnehagetjenester enn det offentlige.
Det ble etablert flere private barnehager, men da var plutselig urimelig at private barnehager ikke fikk like mye tilskudd som de offentlige barnehagene – kravet ble da at det skulle være ”like vilkår”!

Nå har de private barnehagene stort sett fått ”like vilkår”. Men har de ansatte i private barnehagene like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår som det offentlige? Har de private barnehagene den samme kompetansen, bemanningen og innhold som i offentlige? Det skal jo være ”like vilkår” på alle plan – det var i hvert fall argumentet som ble brukt!

Når en offentlige virksomhet ikke bruker opp pengene som de er blitt bevilget på budsjettene, så pløyes de ikke-disponerte midlene tilbake til de offentlige budsjettene. De anvendes da på andre områder som eldreomsorg, veiutbygging, bedre skoler osv. I det offentlige er det ikke noe som heter ”overskudd” eller at man kan overføre penger fra et år til et annet.

Når de private virksomhetene – med offentlige tilskudd – ikke bruker opp inntekter/ tilskudd de har fått, så tar de ut overskuddet i form av privat utbytte. Det gjelder innenfor privat barnehagedrift/ eldreomsorg/ barnevern/ asylmottak mv. Da gjelder plutselig ikke argumentet ”like vilkår” lengre.

Hvorfor skal ikke overskuddmidler i private institusjoner tilbakeføres til det offentlige/ eventuelt at det medfører avkorting ved utdeling av tilskudd påfølgende år?
At det å yte hjelp til folk i nød skal gi ”overskudd” i store summer – slik som for eksempel innenfor asylmottak og barnevern – mener jeg er både etisk og moralsk forkastelig!

Er det ikke på tide å ta opp igjen spørsmålet og definisjonen på hva ”like vilkår” mellom offentlige og private er ment å være (inneholde) – slik som i de tilfellene som er omtalt ovenfor – og i lignende saker?

Det blir helt feil når kommuner, fylkeskommuner og staten deler ut innkrevde skatte- og avgiftspenger i form av tilskudd til private skal for at disse skal kunne ta ut til dels store private utbytter (subsidiere grådighetskulturer)! Det mener jeg er helt forkastelig!

Forslag til innstramninger
Den rød-grønne regjeringen har nå fremmet forslag når det gjelder private drivere av barnehager, som ikke kan hente ut utbytte ut over det som er rimelig kompensasjon for den jobben de gjør på vegene av det offentlige. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen heter det i en uttalelse.

Det er en god begynnelse!

Vår kjære Melker er hjemme igjen etter 8 dager på rangelen!!
Kunne likevel være morsomt å hørt om noen har sett han mens han vært borte
Alle tips mottas med takk. Hendvendelser til 922 17 705 el. 629 64 546.
E-post: tjukken1@bluezone.no

Du som meg har hørt om all den finurlige teknologien som skoprodusenter stapper inn i joggesko. Gele, luft, bølger, superultralightmesh og integrert menstruasjonsmåler for å nevne noe..

Som svar har Vibram lansert en nettside dedikert til den ypperste løpeteknologien på planeten. Teknologi så avansert, så delikat at ingen klarer å nå opp til dens utrolige effektivitet. Denne teknologien er deg, ikke noe kødd, du er teknologien.

Siden er absolutt verdt en titt: youarethetechnology.com

TV 2 nyhetene skriver, sitat;

Hver fjerde meter jernbane for dårlig

27 av 100 meter jernbane i Norge oppfyller ikke Jernbaneverkets egne kvalitetskrav.
Tall Jernbaneverket har sammenstilt for Bergens Tidende, viser at stadig flere meter av landets jernbaneskinner ikke tilfredsstiller kravene. Tidligere har den største andelen vært 23 prosent, men i målingene for våren 2010 er den oppe i 27 prosent.

Kan føre til avsporing
Tallene er for toglinjene som regnes som i normal bruk. Hele jernbanenettet har hver vår og høst siden 2003 blitt målt for feil på sidelengder, høydeforskjeller og andre ujevnheter. For dårlige linjer kan føre til flere sikkerhetskritiske feil og avsporinger.

Nedgangen i år kommer på tross av store ekstrabevilgninger for 2009. Vedlikeholdsdirektør Odd Erik Berg i Jernbaneverket mener vårens dårlige måling skyldes kulda i vinter. Sitat slutt.

Igjen settes skylden over på annet enn hva som er hovedproblemet – i dette tilfellet ”kulda i vinter”.

Jernbanesystemets feil i Norge var og er politikernes beslutning om å dele NSB i (NSB BA) NSB AS og Jernbaneverket, og innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management. Videre at NSB AS ble splittet opp i masse underselskaper – og bruk av anbud (i praksis billigste og dårligste løsning). Hovedproblemet er dermed at politikerne har overlatt ansvaret for jernbanesystemene til styrene i de mer eller mindre lukkede styrerom, vekk fra demokratisk styring, kontroll og revisjon. Videre har det medført masseoppsigelser av viktig kompetanse – og dermed veldig viktig erfaringskompetanse – noe som i dag utgjør et kjempeproblem. De folkene som tidligere drev med forebyggende vedlikeholdsarbeid og jernbanestrekningen under oppsyn er ikke der lengre! Yrkesstoltheten, ansvaret og gleden over å være jernbaneansatt er tatt vekk – takket være markedsliberalismen!

Innføring av regnskapssystemene tilhørende New Public Management, og opprettelse av masse jernbaneselskaper hvis mål er overskudd (utbytte), og hvor størrelsen på overskuddet har konsekvenser for ledernes lønninger og bonuser mv, har den konsekvens at jo mindre man gjør av vedlikehold/ utbedring som genererer kostnader – jo større blir overskuddet/ lønnsøkningen. Det gjør at vi får en stadig mer nedslitt bane. Vedlikehold – og dermed arbeidstakernes arbeidsmiljø – blir ikke høyt nok (nødvendig) prioritert.

Skal vi få en funksjonell jernbane igjen, må politikerne reversere og ta tilbake styringen og kontrollen men jernbanen, og de må være villige til å satse på en moderne jernbane. Videre må de bringe yrkesstoltheten tilbake til NSB-ansatte! Det kan bare gjøres gjennom at jernbanen igjen topper statistikkene over de virksomhetene som har størst tillit hos befolkningen.

Det er dagens organisering, og dermed mangel på fleksibelt personalbruk, som er en av jernbanesystemenes store problemer i dag. Den må politikerne ta ansvaret for – og gjøre noe med!

Over halvparten av Høyres velgere er nå imot norsk EU-medlemskap, viser ny måling jf TV 2-nyhetene, sitat:

Ifølge Norstats EU-barometer for NRK i juli er 50 prosent av velgerne i det tradisjonelt sett EU-vennlige partiet nå mot unionen. 42 prosent sier ja.
Når vi nå er Norges største parti, må vi regne med tilhengere med ulike synspunkter. Tradisjonelt har jo ja-andelen gått ned når det har vært krise, eller tilløp til krise, i Europa. Jeg tror det også smitter over på den norske opinionen sier Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide. Så sier Eriksen Søreide at ”vår jobb er selvfølgelig å holde EU-fanen fortsatt høyt”. Stat slutt.

Med andre ord, Høyre går nå med andre ord mot flertallet av egne velgere! Oppsiktsvekkende vil sikkert noen mene! Men Høyre (og høyrepartiene) har jo i tråd med EU sitt overordnede mål (jf blant annet EUs tjenestedirektiv og EUs vikardirektiv) å utvikle en fattigdomsklasse (underklasse) blant arbeidstakere, og bygge ned velferdssamfunnet. Så det er kanskje ikke så overraskende likevel – at Høyre likevel går mot flertallet av sine velgere. I kampen for å svekke velferdssamfunnet, og knuse fagbevegelsen, er de avhengige av allierte – i dette tilfellet EU. Derfor holder Høyre ”EU-fanen høyt”!

Fra en gammel bok med norske folkesagn:

Tilforn troede man. at der gaves Mennesker, som kunde forvandle sig til Varulve og Husbjørne, og at de, som besad denne Egenskaben enten var blevne forhexede af onde Mennesker, eller at de vare Troldmænd. En saadan Egenskab besad Jonas Kruse, der opholdt sig i en Hytte, som skal have staaet paa Pladsen Krusenhus i Gjerrestad. Jonas havde en Hustru ved Navn Ingeborg. Det kom engang pludselig over ham at forvandles til Husbjørn, just som han og hustruen samlede Hø i Stak, Jonas gav sin Kone en Kjep i Haanden, kastede hende op i Stakken og bad hende værge sig det bedste hun formaaede, hvorpaa Kruse gik en Stund bort. Som en stor Bjørn vendte han tilbage, angreb og ængstede Konen på Livet, saa hun kun med Nød kunde værge sig paa Høstakken. Omsider forlod Bjørnen hende og Kruse kom tilbage som Menneske.

Paa Tveitene i Nissedal fandtes en “farlig Varulv,” der slog Kjørende ned forfode og intet Skud kundebide paa ham. Endelig sendte man Bud efter en klog Mand, som gav det Raad. at skyde denne “fæle Bjørn” med Sølvkugle. Dette skeede, Bjørnen faldt paa Tveitenaasen for en Sølvkugle. Da man flaaede den, fik man Vished for at det var en Varulv, thi inder Huden fandtes et Belte med en Slire i. Huden blev deelt i fire Parter som ophængdes i Dalens 4 Kirker, hvor de længe bevaredes.

Et lite dikt følger med sagnet.

Hun skabte mig til saa liden en Hind
Hun bad mig fare så vide,
Og mine syv Møer til Ulve hin`graa,
Hun bad , de skulde mig slide.

Hver gang myndighetene skal gjøre en lovendring eller lignede, som har med arbeidslivet å gjøre, er en setning ganske gjennomgående i myndighetenes dokumenter, og det er; ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”.

Når man leser årsrapporter fra de ulike virksomhetene, står det ofte at virkesomheten preges av å ha ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere”. Det samme språket brukes gjerne også i annonsetekster når den enkelte virksomhet søker etter nye medarbeidere.

Spørsmålet er; Gjelder denne beskrivelsen ”alle” medarbeidere? Hvordan er man kommet frem til denne konklusjonen? Hva slags type kartlegging er anvendt, hvilke spørsmål er blitt stilt arbeidstakerne, hvordan er spørsmålet stilt, hvem av arbeidstakerne er blitt spurt (er alle grupper med), og hvordan og med hvem er evalueringen/ konklusjonen for slike påstander fremkommet/ utarbeidet?

Påstand;
Min påstand er at den politiske ledelse og det offentlige byråkrati kan ha interesse av ”å pynte” på den faktiske situasjonen om det faktiske arbeidsmiljøet. Det samme gjelder den enkelte virksomhet – fordi dette handler om tillit, omdømme for virksomheten, og kampen om å tiltrekke seg personer med den beste og mest riktige kompetanse, og sist men ikke minst – å vinne ”politikernes tillit”.

Politikerne svikter!
Tidligere var lønns- og personalpolitikk, og lov- og avtaleverk knyttet til denne, gjenstand for jevnlige temadiskusjoner i de politiske partiene både lokalt, regionalt og sentralt. Nå er den så godt som fraværende! Og mye ”makta” innen det offentlige er overlatt til byråkrater å bestemme gjennom ulike typer utredninger de utarbeider til politikerne.

Grasrotdiskusjonene er mer eller mindre gått tapt – og politikerne distanserer seg mer og mer fra majoriteten av norske arbeidstakere!

Politikerne har i prinsippet overlatt lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet til ”markedet”. For arbeidstakere flest, betyr ”markedet” det samme som høyrepartienes politikk (EU sin politikk). Den er ikke spesiell ”arbeidervennlig” – for å si det mildt!

Når byråkrater i dag stort sett består av personer med høy utdanning, og ofte uten erfaring fra arbeidslivet, og disse i tillegg ”siler” informasjonen til politikerne – så er ikke forutsetningene til stede for å få et objektivt og riktig bilde av den faktiske situasjonen på norsk arbeidsliv.

Ved oppnevning av den siste regjeringen til Jens Stoltenberg (Stoltenberg III-regjeringen), så ser vi – med et par unntak – at statsråder, statssekretærer og rådgivere består av unge, høyt utdannede personer – og med liten eller ingen bakgrunn fra det faktiske arbeidsliv (i betydning utenfor offentlig administrasjon). En slik sammensetning legger ikke akkurat grunnlaget for ”nødvendig tiltro og tillit” til at arbeidstakernes interesser blir godt nok ivaretatt. Kultur og språkforskjellene (”stammespråket”) blir i tillegg tidvis for forskjellige.

Det tredelte arbeidsliv
Samtlige politiske partier på Stortinget, og byråkratene i det offentlige virker til systematisk å jobbe for en tredeling av det norske arbeidslivet – i tråd med EU sin politikk!

Merknad;
Angående det ”fleksible arbeidsliv” – i en tilstandsrapport, erkjenner regjeringen (side 12) at, sitat; ”…fremveksten av et todelt arbeidsliv hvor en stor stab erstattes av en liten kjerne av fast ansatte som suppleres med innleid arbeidskraft, midlertidige ansatte, deltidsansatte, vikarer, konsulenter, selvstendige kontraktører og tjenesteleverandører. Det skaper et godt arbeidsmarked for dyktige og etterspurte kunnskapsmedarbeidere, men større uttrygghet og et dårligere arbeidsmiljø for mange andre”. Sitat slutt.

Regjeringen erkjenner med andre ord en fremvekst av et todelt arbeidsliv – mens jeg påstår at det er tredelt. Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;

a) Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.

Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet.

b) Et arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, med mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse rammes av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet, og et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).

Merknad;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet – på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.

c) Et arbeidsmarked bestående av innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).

Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor) står i tillegg i stor fare for å bli;
- Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder
- Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder
- Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning)
- Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke)
- Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet

Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”. Men blir slike arbeidstakere fulgt opp? Og det i tider hvor NAV mer eller mindre ”ligger med brukket rygg”?

Arbeidsmiljørapporteringenes objektivitet
I tillegg til at det kan forekomme at rapporter ”bevisst” pyntes på, kan kartlegging av helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid inneha store feilmarginer. Grovt sett kan kartleggings- og rapporteringssystemer knyttet til arbeidsmiljøet deles inn i tre grupper;

a) Arbeidsplasser med ledere som tar ansvaret for en helhetlig personalpolitikk, og et inkluderende arbeidsmiljø. Hvor medbestemmelse og involvering ses som på som kompetansegivende og utviklende for hele virksomheten – og hvor det er gjensidig respekt mellom tillitsvalgte og representanter på arbeidsgiversiden. Her er kartleggings- og rapporteringssystemer på arbeidsmiljøet generelt veldig gode. Det kan virke som om de med høyere utdanning i all hovedsak tilhører denne gruppen.

b) Arbeidsgivere som oppfattes at de ser på arbeidstakere, og spesielt tillitsvalgte, som en ”utgiftspost og et slags onde”. Dvs arbeidsgivere som opptrer enerådende – i hovedsak med enveiskommunikasjon (fryktbasert ledelse), med lite involvering og inkludering av arbeidstakere, og hvor tillitsvalgte hindres i nødvendig fri og deltakelse i beslutningsprosesser. Ofte baseres slike arbeidsforhold på en grunnleggende mistillit til arbeidstakerne – dvs at arbeidstakerne hele tiden må overvåkes og kontrolleres.

c) Svart arbeid, illegalt arbeid (arbeidstakere uten nødvendige papirer og oppholdstillatelse) – med tilhørende sosial dumping og fravær av sosial og velferdsmessig standard på bo- og losjiforhold.

Når det gjelder arbeidstakere som dekkes av beskrivelsene under punkt b og c, er det rimelig grunn til å anta at det bevisst kan forekomme underrapportering og/ eller feilrapportering over hva som er den faktiske arbeidssituasjonen hva angår helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid. (Arbeidstilsynet har også signalisert slik underrapportering).
Merknad;
Forhold som går på mobbing og trakassering kan ofte være underrapport under alle tre kategoriene (både a,b og c – nevnt ovenfor).

Eksempler på hvor feilrapportering/ underrapportering kan foregå
Mange virksomheter har innført undersøkelser som går på medarbeidertilfredshet. Det innebærer at alle arbeidstakere krysser av på et spørreskjema om hvordan de føler at lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet fungerer i virksomheten.
Dette systemet fungerer slik at alle arbeidstakernes svar føres inn på en statistikk, og dersom mer enn 50 % av avgitte svar gir positive svar – så anses personalpolitikken og arbeidsmiljøet som ”godkjent”, og uten at man søker å gjøre forbedringer eller hva som er feil og mangler hos de som ikke er fornøyd. Ei heller undersøker man hva de som ikke har svart mener.

Slike systemer har store svakheter, fordi slike statstikker ofte ikke forteller hvordan ulike avdelinger fungerer som helhet, og systemet fanger i liten grad opp eventuell forskjeller mellom ledere/ mellomledere/ arbeidstakere/ innleid arbeidskraft/ vikarer/ unge og eldre osv. Og systemet fanger definitivt ikke opp forhold som går på diskriminering, mobbing og trakassering og lignende.

Fryktbasert ledelse;
Det kan også være slik at ikke alle svarer på/ deltar på medarbeiderundersøkelser – og det kan være mange grunner til det. Det kan bety at man er fornøyd med personalpolitikken/ arbeidsmiljøet, men kan også være et uttrykk for det stikk motsatte.

Det er tilfeller av som kan defineres som ”fryktbasert ledelse”. Og det er kjent at det kan forekomme tilfeller av inkompetente ledere, og tilfeller av ledere psykopatiske trekk/ er psykopater. Slike tilfeller fanges sjelden eller aldri opp av de fleste av medarbeiderundersøkelser.

For å illustrere dette, vil jeg gjengi hvordan en kursdeltaker på arbeidsmiljøkurs opplevde sin situasjon;

Det ble ansatt en ny leder på en avdeling, som i utgangspunktet virker veldig flink og grei. Vedkommende var leder for 8 personer på en avdeling. Vedkommende leder utviklet seg raskt til å bli både kontrollerende, manipulerende og uberegnelig – arbeidsmiljøet ble ganske utrivelig for spesielt 2-3 av de ansatte i form av at de følte forskjellsbehandling. Sykefraværet som hadde vært tilnærmelsesvis null – steg.

Virksomheten gjennomførte en såkalt medarbeiderundersøkelse, og i dette tilfellet var undersøkelsen slik innrettet at lederen var identifiserbar. Her hadde en av medarbeiderne vært ”ærlig” ut fra sine opplevelser på virksomheten, og gitt uttrykk for lederen ikke svarte til forventningene.

Dette utløste et sinne hos vedkommende leder, som igjen innkalte hver enkelt ansatt på avdelingen for å forsøke å skaffe klarhet i ”hvem” som ikke var fornøyd, dvs forsøk på et slags angiverisystem. Arbeidsmiljøet ble kraftig forringet.

Kursdeltakeren som berettet dette vurderte flere ganger å skifte jobb, men alderen og geografi gjorde at vedkommende følte det vanskelig. Poenget i det vedkommende sa, er;

- Etter den beskrevne hendelsen var det selvsagt ingen som turde å si hva de egentlig følte på senere slike undersøkelser så lenge denne lederen var der. De fant det mer hensiktsmessig ”å lyve” – dvs de fant det ”å beholde husfreden” som viktigere en å fortelle hva de egentlig følte.

Eksempelet viser at slike undersøkelser på medarbeidertilfredshet kan være ”pyntet på” – spesielt i mindre ”gjennomsiktige” arbeidsfellesskap.

Eksempel på ignorering;
En annen kursdeltaker fremhevet at slike medarbeiderundersøkelser er uten verdi, og at slike undersøkelser kan gi et ”falskt” bilde (alibi) hvor det gis inntrykk av at virksomheten jobber med å kartellegge arbeidsmiljøet.

Kursdeltakeren berettet at en leder fikk gjennomgående meget svake tilbakemeldinger på en medarbeiderundersøkelse på måten vedkommende utøvde sin ledelse på – et virkelig gjennomgående lavmål totalt sett.
Da ble den ”offisielle” forklaringen fra denne lederen at medarbeiderne ”ikke hadde skjønt spørsmålene”. Denne lederen fikk fortsette i sin stilling i flere år frem til pensjonering, og uten at ledelsen sentralt grep inn med noen som helst tiltak/ forbedringer. Arbeidstakerne opplevde et vedvarende lite tilfredsstilende arbeidsmiljø.

Slike beretninger ødelegger jo all tillit til karteleggings- og forbedringssystemer.

Konklusjon;
Poenget er at interne kartleggingssystemene – som ofte anvendes innenfor personalpolitikken og arbeidsmiljøet, kan ha store mangler/ feilmarginer, med tilhørende manglende oppfølging, utbedringer, sanksjonsmuligheter osv. Slike systemer bidrar dermed ikke til tillit og/ eller til holdningsskapende arbeid.
Begrepet ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”, og ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere” er ikke nødvendigvis dekkende for den faktiske situasjonen. Likevel blir det tillagt vekt politisk

Etter- og videreutdanning
For at unge og eldre arbeidstakere skal kunne følge med i utviklingen, og ha konkurransekraft i fremtidens arbeidsmarked – er det viktig med systematiske etter- og videreutdanningstilbud på arbeidsplassene. Hvert år avsettes det i de aller fleste virksomhetene midler til kompetanseheving for ansatte.
Mange spør; Hvorfor er det ofte slik at de som har mest kompetanse fra før av (ledere) får anvende det aller meste av disse midlene, mens de med mildere utdanning får litt, mens de med lavest utdanning ofte ikke får tilbud om slike tiltak overhode (blir fullstendig ignoert)?
Det berettes om kraftig skjevdeling på bruk av slike kompetansemidler mellom utdanningsgrupper/ ledere!

Arbeidslivet utfordringer og behov for omstillinger
Det norske arbeidsliv trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse i et inkluderende og fremtidsrettet arbeidsliv.

Fremtidens arbeidsmarked, med innføring av stadig nyere teknologi, produksjonsmetoder, forbruksvarer, interiør mv, vil trolig etterspørre arbeidstakere med erfaringskompetanse i like stor grad som ny kompetanse. Begrepet ”den intellektuelle kapital” vil trolig bli mer fremtredende i et mer kunnskapsbasert samfunn. Det handler om å tilrettelegge arbeidslivet slik at man forener erfaringskompetanse og ny kompetanse. Behovet for at virksomhetene besitter nødvendig intellektuell kapital til en hver tid vil trolig påvirke så vel personalpolitikken som lønnspolitikken.

Omstillinger er blitt et vel anvendt middel innen det offentlige, forhold som endrer organisasjonskartene, og ofte med oppsplittinger/ sammenslåinger, anbud, privatiseringer og lignende

Det rapporteres om skuffelser ved at man ved omorganiseringer og omstillinger ikke tar med seg det ”beste” fra en omstilling over til en annen. Hvorfor er det nødvendig ”å snu alt på hodet hver gang” så snart man få en ny ledelse/ politikerne/ ledere vedtar en ny omstilling?

Mange opplever at omorganiseringer/ omstillinger ofte innebærer påfølgende oppsmuldring av ansvar og ledelse – og at ledere blir uttrygge på egen rolle – med påfølgende beslutningsvegring! Innen det offentlige oppleves det som at politikerne avgir stor grad av styring, kontroll og evaluering (revisjon) over til mer eller mindre lukkede styrerom. Både demokratiet, bedriftsdemokratiet forvitrer i et slikt system – og EU-tilpasses!

Avslutning;
Spørsmålet er;
- Har vi rapporteringsrutiner for lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø som er representativt for å kunne beskrive arbeidsmiljøet i norske virksomheter?
- Har vi et tredelt arbeidsliv, hvor de med høyere utdanning får en langt bedre behandling på lønns- og personalpolitikk – samt arbeidsmiljø – enn de med midlere/ lavere utdanning og inntekt? Er en slik utvikling i tilfelle i samsvar med målsettingen om at vi skal ha et inkluderende og godt arbeidsliv for alle?
- Svikter politikerne arbeidstakerne i spørsmål som går på hva slags lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø vi skal ha i Norge?
- Har vi fått et akademikermiljø som styrer arbeids- og personalpolitikken i bedrifter, og innen offentlig byråkrati, som utformer og lager systemer/ rapporter tilpasset de med høyere utdanning (det hvor man forfordeler de med høyere utdanning urimelig mye).
- Er i det hele tatt dokumentasjonene beskrivelsene på tilstanden i norsk arbeidsliv objektive?

Det har kommet en ny måling i økonomisk frihet som er meget interessant – for Norge som fremholdes som det siste og best økonomisk styrte sosialistiske land havner sist i Norden i denne undersøkelsen jf

Rapporten ”Index of Economic Freedom” ges ut varje år från ett fristående institut, som bland andra stöds av tidningen Wall Street Journal, mäter måttet på ekonomisk frihet inom världens länder.

Värderingen baseras på tio olika kriterier, däribland ekonomisk öppenhet, reglering, effektivitet, rättsäkerhet och konkurrenskraft. De grundläggande principerna för ekonomisk frihet handlar om individuell delaktighet, likabehandling och främjande av konkurrens. Grundläggande för institutet är just 1700-talsekonomen Adam Smiths citat: ”När institutioner skyddar individens frihet, ger det ökat välstånd till alla.”

Norway’s economic freedom score is 69.4, making its economy the 37th freest in the 2010 Index. Its overall score has decreased by 0.8 point since last year, reflecting declines in four of the 10 economic freedoms, including freedom from corruption. Norway is ranked 20th out of 43 countries in the Europe region, and its overall score is well above the world and regional averages.

Scoring fairly well in many of the 10 economic freedoms, the Norwegian economy enjoys vibrant entrepreneurial activity and high levels of prosperity. The country has a strong tradition of openness to global trade and investment, and transparent and efficient regulations are applied evenly in most cases.

Norway’s overall economic freedom is limited by the lack of fiscal competitiveness, the large presence of the government in the economy, and labor market rigidity. The government has focused on containing expensive welfare programs in recent years, but government spending still remains more than one-third of GDP. The state still owns around 50 percent of all industries, including enterprises in manufacturing, telecommunications, hydroelectric power, and transportation. While the corporate tax rate is moderate, personal income taxes are very high, and the overall tax burden is considerable.

————————————————————————————————————————
Background
Back to the topNorway is one of the world’s most prosperous countries, and levels of productivity are high. However, its privatization agenda has stalled recently. Fisheries, metal, and oil are Norway’s most important commodities. The government continues to save a large portion of its oil revenues in investment funds outside of the country as insurance against depleting reserves. Norwegian voters have rejected membership in the European Union in two referenda. Instead, the country maintains close economic interaction with EU members under the European Economic Area agreement. Norway has been a member of NATO since 1949.

————————————————————————————————————————
Business Freedom
88.8

Back to the topThe overall freedom to start, operate, and close a business is strongly protected under Norway’s regulatory environment. Starting a business takes an average of seven days, compared to the world average of 35 days. Obtaining a business license requires less than the world average of 18 procedures. Bankruptcy proceedings are relatively simple and straightforward.

————————————————————————————————————————
Trade Freedom
89.2

Back to the topNorway’s weighted average tariff rate was 0.4 percent in 2008. Some import bans and quotas, restrictions in services markets, import licensing requirements, restrictive pharmaceutical and biotechnology policies, agriculture and manufacturing subsidies, and inconsistent enforcement of intellectual property rights add to the cost of trade. Ten points were deducted from Norway’s trade freedom score to account for non-tariff barriers.

————————————————————————————————————————
Fiscal Freedom
50.5

Back to the topNorway has a high income tax rate and a moderate corporate tax rate. The top income tax rate is 47.8 percent, and the flat corporate tax rate is 28 percent. Other taxes include a value-added tax (VAT), a tax on net wealth (reduced from a two-tiered system as of January 1, 2009), and a number of environmental taxes. Petroleum companies’ profits are subject to a different tax scheme. In the most recent year, overall tax revenue as a percentage of GDP was 43.4 percent.

————————————————————————————————————————
Government Spending
49.8

Back to the topTotal government expenditures, including consumption and transfer payments, are relatively high. In the most recent year, government spending equaled 40.9 percent of GDP. The 2009 budget included some tax-relief measures for corporations as part of a larger stimulus package.

————————————————————————————————————————
Monetary Freedom
74.2

Back to the topInflation has been low, averaging 2.9 percent between 2006 and 2008. The government regulates prices for agriculture products, sets maximum prices for pharmaceuticals, influences prices through state-owned enterprises and utilities, and subsidizes agriculture and manufacturing. Fifteen points were deducted from Norway’s monetary freedom score to account for policies that distort domestic prices.

————————————————————————————————————————
Investment Freedom
65.0

Back to the topForeign and domestic investments are treated equally under the law, but regulations, standards, and practices often favor Norwegian, Scandinavian, and European Economic Area investors, and the government may screen investments to ensure that they are in the public interest. The state continues to play an important role in the economy and restricts investment in sectors in which it has a monopoly and sectors that are considered politically sensitive, such as fishing and maritime transport. Regulations and bureaucracy are generally transparent and efficient, but regulations can change suddenly. Residents and non-residents may hold foreign exchange accounts. There are no restrictions on payments, transfers, or repatriation of profits. Foreign investors may own land, subject to various restrictions.

————————————————————————————————————————
Financial Freedom
60.0

Back to the topSupervision of Norway’s well-developed financial system is prudent, and regulations are largely consistent with international norms. Credit is allocated on market terms, and banks offer a wide array of services. The government retains ownership of Norway’s largest financial institution, which accounts for 40 percent of assets. Reluctance to allow foreign ownership of the domestic financial sector has eased, and the Ministry of Finance has eliminated remaining barriers to the establishment of branches by foreign financial institutions. The banking and insurance markets are highly integrated due to mergers between banks and insurance companies. Prudential lending practices and sound regulations made it possible for the banking sector to withstand the global financial turmoil, although there was a temporary liquidity crisis. In October 2008, the government bailed out the Norwegian operations of two Icelandic banks, Kaupthing and Glitnir.

————————————————————————————————————————
Property Rights
90.0

Back to the topPrivate property and contracts are secure, and the judiciary is sound. Norway adheres to key international agreements for the protection of intellectual property rights. Internet piracy and cable/satellite decoder and smart-card piracy have risen, and enforcement of IPR protection is spotty.

————————————————————————————————————————
Freedom From Corruption
79.0

Back to the topCorruption is perceived as present. Norway ranks 14th out of 179 countries in Transparency International’s Corruption Perceptions Index for 2008. Corrupt activity by Norwegian or foreign officials is a criminal offense, and anti-corruption laws subject Norwegian nationals and companies that bribe officials in foreign countries to criminal penalties.

————————————————————————————————————————
Labor Freedom
47.1

Back to the topNorway’s labor regulations are rigid. The non-salary cost of employing a worker is moderate, but dismissing an employee is relatively difficult and costly. Regulations on work hours are relatively rigid.

En gammel Cherokee-indianer satt og snakket med sitt barnebarn.
Det er en kamp som foregår inne i hos , sa han til gutten.
Det er en forferdelig kamp og den foregår mellom 2 ulver.

Den ene ulvenn er ond, den står for sinne, , misunnelse, sorg, anger , grådighet , hovmot, syndighet, skyld, harme, mindreverdighet , løgn, falsk stolthet , overlegenhet og ego .

Den andre ulven er god , den står for glede, kjœrlighet , håp, ydmykhet , godhet, velvilje , empati, generøsigitet, sannhet, medfølelse og tro.

Den samme kampen foregår i deg – og i alle andre mennesker .
Barnebarnet tenkte lenge over det bestefaren hadde sagt .

Så spurte han ~ HVILKEN ULV VIL VINNE~

Den gamle Cherokee-indianeren svarte ~ DEN DU GIR MAT ~

Øystein Meier Johannessen fra Hemnesberget opererer som skribent. Synspunktene hans er ofte så merkelige at han åpenbart har funnet det best å skjule seg bak psudonym. Ikke bare ett, men flere. Vi har opplevd at ikke-eksisterende «Carl Otto Neppelberg» har forsvart både ikke-eksisterende «Sylvester Kvitnes» og Øystein Meier Johannessen – som alle tre er én og samme person, nemlig: Ingen ringere enn Øystein Meier Johannessen (de to førstnevnte navnene eksisterer selvfølgelig ikke i Folkeregisteret!).

Mens Øystein Meier Johannessen er leder for sitt høyst private foretagende, Samfunnspartiet, opplyser Johannessen at «Neppelberg» og «Kvitnes» er «sympatisør(er)» og «støttespiller(e)» for samme parti. Felles for Johannessen/«Kvitnes»/«Neppelberg» er at han ofte ikke helt er i stand til å skille mellom sak og person. Så «voldsomt» har han opptrådt at han ifølge seg selv (les: «Carl Otto Neppelberg») er nektet å publisere innlegg på Rana Blads Polarsirkelsonen: Sjefredaktør i Rana Blad ”Kirsti Nielsen har utestengt meg fra sonen slik hun har gjort med Øystein Meier og Sylvester Kvitnes før meg”, klager Neppelberg på egen sone:
.

OBS! Dette skriver Neppelberg om seg selv – klikk her!
.

Hvem er så denne «merksnodige» Øystein Meier Johannessen? Jo, om ham kan du lese mer ved å dobbeltklikke på nedenstående lenke fra Wikipedia (kraftfull tekst):
.

OBS! Dette kan du lese i Wikipedia om Øystein Meier Johannessen – klikk her!
.

Hva er så det såkalte Samfunnspartiet? Heller ikke dette trenger utfyllende kommentarer herfra, det er nok å dobbeltklikke på nedenstående lenke fra Wikipedia:
.

OBS! Dette kan du lese i Wikipedia om Samfunnspartie – klikk her!

Så er spørmålet: Hvor troverdig og seriøs er denne Øystein Meier Johannessen/«Sylvester Kvitnes»/«Carl Otto Neppelberg»? Vurdér/bedøm selv! Det vil neppe overraske noen om Øystein Meier Johannessen snart vil dukke opp under sitt tredje, fjerde, femte og sjette pseudonym… Vi venter spent på fortsettelsen. En ting er sikkert: Han vil alltid bli avslørt – av seg selv!!

Følg med, følg med!